Et dødsforbud er et sosialpolitisk fenomen der det vedtas en lov som sier at det er ulovlig å dø i et bestemt område, en kommune, en by eller til og med en øy.
Det første tilfellet av dødsforbud fant sted på 500-tallet f.Kr. på den greske øya Delos; her var det forbudt å dø av religiøse grunner.
I dag, derimot, er dødsforbudet i de fleste tilfeller en "humoristisk" reaksjon på at myndighetene ikke godkjenner utvidelse av kommunale kirkegårder eller tildeling av land til å bygge nye.
Det skjer i Europa (Spania, Frankrike, Italia), men også i Japan og Brasil.
Itsukushima er en øy i Japan kjent som "Shrine Island", siden den er stedet for UNESCOs verdensarvhelligdom med samme navn. For å bevare øyas renhet har begravelser (og dermed dødsfall) og fødsler vært forbudt siden 1878: Gravide kvinner bør trekke seg tilbake til fastlandet når dagen for fødselen nærmer seg, og det samme bør dødssyke eller svært gamle mennesker som er nært forestående døden. Denne skikken oppsto etter slaget ved Miyajima i 1555, da den seirende kommandanten fikk likene av ofrene overført til fastlandet og beordret at slagmarken skulle ryddes for blodsøl, i den grad at bygninger ble ryddet og blodtilsølt jord ble fjernet fra øya.
Lanjarón er en spansk by med rundt 4000 innbyggere, der døden har blitt forbudt, eller rettere sagt, frarådet. Kirkegården i landsbyen er full, og ordføreren har derfor vedtatt en lov som innebærer at folk ikke kan dø før myndighetene kjøper land til en ny kirkegård. Ordføreren forklarte at denne loven er hans svar på politikernes oppfordring om å finne en rask løsning på et langvarig problem.
I Longyearbyen i Norge er det ikke ulovlig å dø, men det finnes ingen muligheter for begravelse: dødssyke innbyggere blir fraktet til Oslo for å leve ut sine siste dager. Årsaken er at likene av innbyggerne som døde under influensapandemien i 1918 ikke har blitt nedbrutt på grunn av permafrosten, og man frykter at likene fortsatt inneholder aktive virusstammer.
Biritiba Mirim er en brasiliansk kommune i delstaten São Paulo. I 2005 la ordføreren fram et offentlig lovforslag om å gjøre det ulovlig for innbyggerne i byen å dø. Denne beslutningen ble tatt, som i andre lignende tilfeller, fordi kirkegården er full, men også fordi innbyggerne har "dårlig helsehjelp", noe som gjør dem mer sårbare for å dø. Til tross for dette er loven ennå ikke vedtatt, og det er ikke opprettet noen ny kirkegård, slik at situasjonen fortsatt er uavklart.
Sellia er en italiensk kommune i provinsen Catanzaro i Calabria, der det har vært forbudt å bli syk og dø siden 2015. Forbudet ble innført av ordføreren, Davide Zicchinella, som en advarsel om å ta vare på helsen sin. Denne uvanlige beslutningen stammer fra ordførerens ønske om å bekjempe avfolking og fraflytting, noe som åpenbart inkluderer innbyggernes overlevelse. Det ser ut til at initiativet har gitt positive resultater når det gjelder helseforebygging på kort tid.
I Sør-Frankrike har tre byer innført dødsforbud som en protest mot at det er vanskelig å få tillatelse til å utvide den lokale kirkegården, som for tiden er full. Den første byen som satte et "eksempel" var Le Lavandou i 2000, etterfulgt av Cugnaux og Sarpourenx.